Minnemarkering 22. juli 2019

Tale v. leder Terje Angelshaug

Tale 22. juli 2019


Jeg våknet en natt av en underlig drøm
 det var som en stemme talte til meg
 fjern som en underjordisk strøm-
 og jeg reiste meg opp: Hva er det du vil meg?
 
 – Du må ikke sove! Du må ikke sove.
 Du må ikke tro at du bare har drømt 

Slik begynner Arnulf Øverlands berømte dikt fra 1937, en kraftfull advarsel mot trusselen fra nazismen.

22. juli 2011 var ingen drøm, men et mareritt fra virkeligheten. 77 måtte bøte med livet, blant dem ungdommene våre, Silje Stamneshagen og Kevin Daae Berland. Mange av dem som overlevde og deres nærmeste har fått men både fysisk og psykisk. For tusenvis av landsmenn er denne dagen ekstra tung å bære fordi det onde kommer så nær. Samtidig gir dagen en anledning til å reflektere over verdiene samfunnet vårt bygger på, og hvordan vi klarer å forsvare dem.


Det politiske grunnlaget for denne største ugjerningen i Norge siden krigen, var hentet fra tiden da Øverland skrev diktet sitt.  Og tankene fra terroristens manifest lever der ute på verdensveven. I mars i år ble 51 muslimer i New Zealand massakrert av en høyreekstrem forbryter som var inspirert av 22. juli terroristen.  

I dagene etter 22. juli 2011 gikk vi i rosetog, og statsministeren sa at vi skulle møte terroren med mer åpenhet, mer demokrati. Vi slo ring om vårt åpne, demokratiske samfunn, men hva har skjedd i verden og i Norge siden den gang?

For første gang på lenge diskuterer nå samfunnsforskere i vestlige land hvor solid vårt liberale demokrati egentlig er. Europa er i forandring. Polen, Ungarn og Tyrkia har antidemokratiske regimer. Storbritannia er kastet ut i politisk kaos pga Brexit. Populistiske krefter styrker seg i flere land, og meningsmålinger viser at oppslutningen om demokratiske verdier er noe svekket, men den viktigste årsaken til forskernes bekymring, er Donald Trump.

Presidenten skjuler ikke sin forakt for demokratiske institusjoner og prosesser. Han bruker hatretorikk, er løgnaktig og forgifter det offentlige rom på en måte som setter grupper av mennesker opp mot hverandre. Fremstående forskere ser på han som en trussel mot den demokratiske samfunnsmodellen.


Demokratiet kan ikke klare seg uten en fri presse. Diktaturet kan ikke overleve uten sensur. Alle autoritære ledere gjør den uavhengige pressen til hovedfiende, slik Trump gjør. Og pressen er sårbar, med mindre makt og ressurser enn på mange år.   Internettet har åpnet uendelige muligheter for alle som ønsker å spre løgner og konspirasjoner, for slik å ødelegge den offentlige samtalen. Plutselig er sannheten blitt en perifer verdi i det offentlige rom.

Russerne har vist hvordan de med systematisk misbruk av sosiale medier kan påvirke politisk debatt og valg i andre land. Deres mål er å svekke våre samfunn ved å så mistro mellom befolkning og viktige samfunnsinstitusjoner, som f. eks. pressen.

I Norge er demokratiet fortsatt solid, men også her har antidemokratiske krefter vist sitt stygge ansikt. Nazister har marsjert i gatene. 22. juli terroristen har sine åpne tilhengere. Senest i dag har høyreekstreme malt hakekors på minnesmerket vårt i Tønsberg. Netthets truer saklige meningsbærere til taushet, og også vi har politikere som ser på den uavhengige pressen som en motstander. Noen av dem har startet en egen avis som sprer rykter, falske nyheter og forfølger meningsmotstandere.

Overlevende fra Utøya har opplevd å bli hetset for å ha kommet levende fra massakren. Slik hets er en forbrytelse.

Ytringsfrihet er en kjerneverdi i samfunnet vårt, men med ytringsfriheten følger et stort ansvar. Ord er mektige våpen som kan såre, drepe og ødelegge like mye som kuler. Vi har ennå ikke funnet ut hvordan vi skal forholde oss til dem som misbruker ytringsfriheten til å ødelegge og skade andre mennesker. I dag oversømmes det offentlige rom av hatefulle ytringer som var helt utenkelige i tiden før de sosiale mediene dukket opp. Grensene for hva som er akseptabel sjikane utvides til stor skade for en opplyst sannferdig politisk debatt. Hele hensikten med ytringsfriheten er truet av nettroll som tråkker denne vakre friheten ned i brun gjørme.

Arbeiderpartiet er svakere i dag enn i 2011. Vi har vi ikke vært flinke nok til å kjempe for verdiene våre og bekjempe dem som vil svekke det samfunnet vi elsker.


Vårt løfte til Silje og Kevin, og alle dem som falt på post for frihet og demokrati den 22. juli 2011, må i år, og hvert år være, at vi ikke skal sovne mens ekstremister tråkker på verdiene våre, men bli flinkere til å føre den kampen som krevde alt av ofrene for terroren.

Den kampen må føres hver dag og på alle arenaer den enkelte av oss kan påvirke. I private samtaler, i familien, på jobben, i vennekretsen, i debattfora, på blogger, i aviser, på møter, i kommunestyre, fylkesting, storting og regjering. Overalt hvor mennesker møtes, skal vi slåss for våre demokratiske idealer, for menneskeverd og solidaritet, for et samfunn bygget på respekt for mennesket uansett hvem det er, et samfunn med plass til alle.

Og kjære Kevin og Silje. Dere falt, men dere er ikke borte. Dere er med oss i denne kampen som må vinnes igjen og igjen.

Og vi lover, med hånden på hjertet, at vi skal aldri glemme. Vi skal aldri glemme.